2007-01-20 Fars anke til lagmannsretten

20. januar 2007. Av advokat Sigurd Klomsæt.

Nedre Romerrike tingrett avsa 23. november 2006 dom med slik ”domsslutning: hovedsøksmålet: (A) Barnet skal bo fast hos sin mor. (B) Saksomkostninger idømmes ikke. I motsøksmålet: (A) Far skal ikke ha samvær med barnet. (B) Saksomkostninger idømmes ikke."

Dommen ble forkynt for ankende part gjennom sin daværende prosessfullmektig den 30. november 2006. Nærværende anke er rettidig, jf. domstolsloven §148 (2) jf. §149.

Det ankes over tingrettens dom i sin helhet, både hva gjelder hovedsøksmålet om daglig omsorg og motsøksmålet om samvær.

Den ankende part anfører at tingretten har foretatt feil bevisbedømmelse og lovanvendelsesfeil i vurderingen av hva som er barnets beste.

Den ankende part er enig med retten på side 11 tredje siste avsnitt i at det ikke er bevis for at "fars omsorgsevne er slik at det ikke er til barnets beste å ha samvær med faren". Far er imidlertid ikke enig i rettens konstatering om at barnet ikke ønsker å ha samvær med sin far. Det anføres at samværsvegring fra barnet skyldes holdninger fra mor og hennes samboer slik at disse uttalelsene ikke kan ilegges som barnets egne.

Dette er også klart uttrykt av Eidsivating lagmannsrett i dom av 15. juni 2005 mellom partene. Den ankende part anfører at tingretten har anvendt barneloven §31 feil når den ikke har tatt hensyn til den påvirkning barnet er utsatt for hos sin mor.

Det er det beste for barnet om han får ha samvær med far, og da også fast bosted hos han all den tid, mor saboterer all kontakt og samvær mellom far og sønn. Det anføres også at det er støtte i rettspraksis at hele omsorgen for barnet må overføres, dersom den ene foreldre saboterer samvær.

Det anføres som feil bevisbedømmelse og feil lovanvendelse når tingretten uttaler at: "I vår sak er det intet som tyder på at fast bosted hos far vil innebære at konflikten stanser. I tillegg kommer at det uansett årsak til at barnet opprinnelig ikke ønsket samvær med far, etter rettens mening ikke er riktig å flytte Christians faste bosted til far, det vil si uansett om mor og stefar opprinnelig effektivt skulle ha sabotert samvær."

Det anføres at dette er i strid med Høyesteretts praksis og det vises spesielt til Rt. 2005 s. 682 hvor retten ga faren den daglige omsorgen i strid med barnets ønsker da dette ga best mulig stabilitet og ro.

I nærværende sak og vurderingen av hva som er barnets beste må det ses hen til foreldrenes omsorgsevne, personlighet og deres karakteregenskaper.

Det vises i den anledning til de foreliggende bekymringsmeldingene vedrørende mors omsorg, hennes medikamentbruk, samt hennes langvarige sabotering av samvær mellom far og sønn.
Det anføres på vegne av den ankende part at fast bosted hos far vil over tid gi den beste stabilitet og mulighet for kontakt med begge foreldrene, selv om barnet ikke selv uttykker ønske om dette på nåværende tidspunkt.

Den ankende part vil føre samme bevis som i tingretten, og vil komme nærmere tilbake til eventuelle ytterligere bevistilbud ut over dette.

Denne side anfører også at tingrettens dom innebærer en krenkelse av EMK art 8. Barns rett til samvær med begge foreldrene er en rettslig vernet menneskerett innfortolket i retten til et familieliv, som kun kan begrenses der dette følger av de snevre unntaksvilkår som er hjemlet i EMK art. 8 nr. 2.

I denne saken er det ingen forhold som kan danne grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i EMK art 8 nr. 2.

Vi gjør i denne sammenheng oppmerksom på at norske domstolers nektelse av samværsrett er henvist til realitetsbehandling av EMD 1. juni 2006 i tilsvarende sak - undertegnede er (etter sakshåndtering i Norge er avsluttet) prosessfullmektig for far - der en far ble nektet samvær med sine barn. EMD har i sin henvisningsbeslutning uttalt:

"The Court, having regard to the parties' submissions, considers that the complaint that the High Court 's reasoning entailed a violation of Article 8 of the Convention raises complex issues of law and fact under the Convention, the determination of which should depend on an examination of the merits. It concludes, therefore, that this part of the application is not manifestly ill founded within the meaning of Article 35 § 1 of the Convention. No other grounds for declaring the said complaint inadmissible have been established."

Til tross for at det ikke foreligger en realitetsavgjørelse fra EMD i angitte saken, viser henvisningsbeslutningen at EMD velger å realitetsbehandle sak der norske domstoler har nektet en av foreldrene samvær. Henvisningsbeslutningen gir også anvisning på at samværsrett kan danne grunnlag for komplekse juridiske og faktiske problemstillinger som forutsetter grundig gjennomgang norske myndigheters håndtering av denne type saker.
Tingretten har ikke vurdert om nektelse av samværsrett kan innebære et brudd på art. 8. I denne saken anføres det at denne manglende vurderingen i seg selv utgjør en feil ved tingrettens dom.

Saken dreier seg om et barns rett til samvær med sin far, og om fars rett til samvær med sitt eget barn. Den ankende part er blitt avskåret fra samvær på et grunnlag han mener ikke er korrekt.

På denne bakgrunn anføres det at tingrettens dom krenker EMK art. 8.

Med forbehold om ytterligere anførsler og bevis, nedlegges slik påstand: (A) Barnet skal bo fast hos far. (B) Barnet skal ha samvær med mor fastsatt etter retten skjønn (C) Far tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer