Stortingets spørretime om barnevern

28. mars 2007. Av Elisabeth Aspaker (H). Mitt spørsmål går til justisministeren. I Norge dømmes hvert år ungdommer helt ned til 15- årsalderen for svært alvorlige lovbrudd som kvalifiserer til lange fengselsstraffer. Dette er ofte ungdommer med stort hjelpebehov. Samtidig har samfunnet et klart behov for å beskytte seg mot slike personer.

Like før jul behandlet Stortinget meldingen om alternative straffereaksjoner overfor unge lovbrytere. Regjeringspartiene brukte da flertallet sitt til å gå imot råd fra sentrale faginstanser og til å tvinge igjennom en beslutning om at unge lovbrytere som er dømt til fengsel, skal overføres til barnevernet og sone straffen sin der.

Det barnevernet Regjeringen vil overlate farlige ungdomskriminelle til, er et barnevern i dyp krise. Siden jul har to ungdommer under barnevernets omsorg mistet livet. Sist helg leste vi i Dagbladet om en 14-årig jente på rømmen fra barnevernet som selger kroppen sin for dop. Tusenvis av saker behandles ikke innenfor den lovpålagte tremånedersfristen. Dette forteller om et barnevern som svikter sine omsorgsoppgaver på det aller groveste.

Ved behandlingen av stortingsmeldingen om alternative straffereaksjoner for unge lovbrytere advarte en samlet opposisjon mot at barnevernet skulle få ansvaret for straffegjennomføring for unge kriminelle i alderen 15–18 år. Situasjonen i barnevernet viser med all tydelighet at opposisjonen hadde rett da vi påpekte at barnevernet verken hadde kapasitet eller den kompetansen som er nødvendig for å takle de utfordringene farlige ungdomskriminelle representerer. Problemene i barnevernet reiser derfor fundamentale spørsmål om realismen i Regjeringens planer om at barnevernet skal overta soningsansvar og fengselsfunksjoner for de unge lovbryterne.

Mitt spørsmål til justisministeren som øverste ansvarlige for sikker straffgjennomføring blir da: I lys av den kritiske og til dels kaotiske situasjonen i barnevernet, mener justisministeren fortsatt at det er forsvarlig å overføre soningsansvar til barnevernet, eller er justisministeren nå villig til å legge prestisje til side i dette viktige spørsmålet og gjøre en fornyet vurdering av om det er riktig vei å gå å overføre ansvaret for soningen av unge kriminelle til barnevernet?

Statsråd Knut Storberget: Jeg er litt usikker på hva spørreren sikter til når man påstår at Regjeringa har presset igjennom en endring av straffegjennomføringen for mindreårige. For det var vitterlig en stortingsmelding som ble behandlet før jul, hvor man ikke trakk noen konklusjoner om hvor barn skal sone i Norge. I den grad man har prestisje i denne saken, stakk ikke den dypere enn at man som en konklusjon på meldingsarbeidet nettopp skulle nedsette et utvalg for å se på om det var riktig at barnevernet skulle ha en større oppgave i forhold til soning for mindreårige.

Det er Regjeringas klare mening at barn under 18 år har svært lite i norske fengsler å gjøre, og at det faktisk skaper mer kriminalitet i den forstand at barna møter et miljø som ikke bidrar til å få det skifte av spor som vi trenger for yngre lovbrytere.

Jeg kan også melde om overfor spørreren at vi har en positiv utvikling på feltet. Til enhver tid sitter det mellom to og ti mindreårige i norske fengsler. Det er en betydelig nedgang i løpet av de siste årene i bruk av fengselsstraff for unge lovbrytere, og det er positivt. Regjeringas ambisjon er at dette tallet skal ned mot null, og at vi kan finne andre måter å reagere på som bidrar at vi får redusert kriminaliteten.

Det er bakgrunnen for at man nå igangsetter et utvalgsarbeid for å se på hvor det er hensiktsmessig at disse barna møtes med reaksjon. Jeg er også glad for at både Øyre og Fremskrittspartiet da vi behandlet straffegjennomføringsloven for noen år tilbake, nettopp pekte på alternative reaksjoner overfor særlig yngre lovbrytere. Øyre og Fremskrittspartiet foreslo også at man skulle ha elektronisk hjemmesoning for mindreårige, noe nå Regjeringa foreslår. Vi ønsker økt bruk av samfunnsstraff og økt bruk av konfliktråd. Det kan vi gjøre fordi de fleste av de barna som dømmes, dømmes for mindre alvorlige lovbrudd.

Elisabeth Aspaker (H): Jeg vil takke statsråden for svaret, men jeg føler et visst behov for å si at jeg lurer på om vi har vært til stede i den samme debatten før jul da denne stortingsmeldingen ble diskutert. Da var det vitterlig sånn at en samlet opposisjon var helt uenig i det hovedveivalget som regjeringspartiene den gang gjorde, anbefalt fra Regjeringen. Det var en ensidig fokusering på at barnevernet er de som skal sitte med det formelle ansvaret i framtiden. Jeg viser da igjen til de fundamentale problemene som barnevernet har.
Jeg lurer på hvordan justisministeren vil sikre seg at de barna som er under barnevernets omsorg i dag, i framtiden skal beskyttes mot tunge kriminelle, som regjeringspartiene og Regjeringen har pekt på skal ha et framtidig soningstilbud i barnevernet.

Statsråd Knut Storberget: Jeg tror vi er nødt til å nærme oss denne problemstillingen på en nyansert måte. Det har aldri vært slik at man har sagt at det er det ene sporet eller det andre sporet som skal være det eneste i forhold til barn. Det er klart at det er ganske stor forskjell på en 15-åring som begår vinningskriminelle handlinger og får en 60-dagers dom, og f.eks. en 16–17- åring som begår et drap. Jeg tror at det er viktig at vi har nyanserte virkemidler for disse, og målsettingen er den samme.

Disse mindreårige har veldig lite å hente på å bli plassert i et tradisjonelt norsk fengsel, med tanke på å bli rehabilitert og ikke være en gjenganger når man en gang kommer ut, men faktisk begå mindre kriminalitet. Jeg har lyst til å peke på særlig ett virkemiddel. Det er det arbeidet som nå gjøres i forhold til unge rusmiddelmisbrukere gjennom Stifinner-prosjektet og andre prosjekt som er i kriminalomsorgens regi. Jeg kan ikke se at det er særlig grunnlag for å si at det er knyttet noen som helst prestisje verken til den ene eller andre løsningen, bare man velger virkemidler som vi vet virker.

Jan Fredrik Vogt (FrP): Jeg vil si at behandlingen av St.meld. nr. 20 for 2005-06 nettopp dreide seg om et veivalg. Det dreide seg om valget: Skal du ta soning inn i barnevernet, eller skal du ta barnevern inn i soning, som opposisjonen var mer innstilt på?

Det er mange grunner til at barn er i barnevernet. Dessverre er det også noen som har en kriminell fortid. Men for at barn skal havne i fengsel, skal det være alvorlige handlinger. Jeg lurer på hvordan statsråden med tanke på andre barns sikkerhet kan forsvare at man tar stadig flere og tyngre kriminelle inn i barnevernet uten at barnevernet engang i forbindelse med Stortingets behandling av stortingsmeldingen fikk mulighet til å uttale seg. Jeg lurer på: Hvordan vil statsråden ivareta sikkerheten til de andre barna som er der, de som ikke er der på grunn av kriminalitet?

Statsråd Knut Storberget: Det kan ikke være riktig det som nå sies, at barnevernet er i ferd med å ta flere og flere tunge kriminelle inn i sin egen virksomhet. Det var en stortingsmelding som vi behandlet i Stortinget, og det innebærer at man ikke foretar noen lovendringer eller endringer i forhold til den praksis som har vært. Vi pekte på en prosess videre i forhold til den alvorlige utfordringen det er hvordan unge lovbrytere skal møtes i dette samfunnet.

Jeg mener at konklusjonen på meldingsarbeidet ble veldig bra. Vi får en prosess videre nå som skal peke ut veien framover. Det er et paradoks at vi har et system i Norge hvor man overfører straffesaker til barnevernet når barnet er under 15 år – 12–13-åringer som begår kriminelle handlinger – og så skal man eventuelt si at det er svært betenkelig at en 15 1/2-åring skal få bistand fra barnevernet. Jeg tror vi er nødt til å tenke nyansert i forhold til dette. Jeg mener at barnevernet kan gjøre en god jobb og kriminalomsorgen kan gjøre en god jobb, og vi har alternative straffereaksjoner, som også pekt på i meldingsarbeidet, som er veldig viktig: samfunnsstraff og konfliktråd.

Hans Olav Syversen (KrF): Nå har statsråden sagt at vi trenger å se på dette på en nyansert måte. Men faktum er vel at den stortingsmeldingen som ble presentert, hadde en konklusjon, nemlig at barnevernet skulle overta mer av straffegjennomføringen og soningen for unge kriminelle. Og så sier statsråden at man også skulle sette ned et utvalg. Men det er jo litt bakvendt at man først kommer med konklusjonen, og så setter ned et utvalg. Da blir vel utvalgets mandat å se på på hvilken måte man skal gjennomføre det at barnevernet skal ta seg av flere unge kriminelle.

Med den situasjonen vi har i barnevernet, med tragiske hendelser som egentlig har vist at barnevernet mangler et tilstrekkelig regelverk for å gripe inn i alvorlige situasjoner, er mitt spørsmål: Vil Regjeringen samlet ta hånd om dette og se på hvordan vi bedre kan sikre dem som er i barnevernet, og de unge som har begått kriminelle handlinger?

Statsråd Knut Storberget: Det kan jeg svare ja på. Jeg mener også at den prosessen det er lagt opp til etter denne stortingsmeldingen, bidrar til det. Men når vi til enhver tid står i den situasjonen at det er mellom to og ti unger i dette landet som sitter i norske fengsler, mener jeg at det er en overkommelig samfunnsmessig oppgave å kunne håndtere på en annen måte enn nødvendigvis å måtte plassere dem i et tradisjonelt norsk fengsel. Det kan være at vi finner løsninger som er i skjæringsområdet mellom barnevernet og kriminalomsorgen. For noen kan det være aktuelt med overføring til barnevernet i større grad. For andre vil det være såpass alvorlige kriminelle handlinger at vi har behov for å sikre både barnet og barnets omgivelser mot eventuelle nye straffbare handlinger, slik at vi er nødt til å forankre situasjonen i kriminalomsorgen.

Jeg er positivt innstilt til de fleste løsninger bare det bidrar til at vi faktisk får unger på rett kjøl igjen og får redusert kriminaliteten og skapt mer trygghet.

Trine Skei Grande (V): Vi i Venstre er veldig bekymret for utviklingen i barnevernet. Vi ser at de blir pålagt stadig tyngre oppgaver, og Stortinget har nå vedtatt at man både skal overføre enslige mindreårige asylsøkere og kriminalomsorgsoppgaver til barnevernet, uten at man verken bevilger penger eller sørger for kompetanse. Vi som representerer Oslo, som har en stor, sammensatt befolkningsgruppe som består av mange ulike kulturer, ser at barnevernet også har store mangler når det gjelder den flerkulturelle kompetansen, og at man ikke har kompetanse til å forholde seg til de konfliktene som oppstår på det området.

Mitt spørsmål til statsråden er om han ikke er bekymret og ser at man her trenger både kompetanseoppbygging og penger for å gjøre sånne oppgaver. Det er et barnevern hvor man heller innfører stillingsstopp – eller det kan være andre problemer – enn å overføre penger og kompetanse når man overfører oppgaver til den enheten.

Statsråd Knut Storberget: Bare for å presisere: Stortinget har ikke vedtatt at vi skal overføre kriminalomsorgsoppgaver til barnevernet. Det var en stortingsmelding som ble behandlet før jul, slik at Stortinget da fikk anledning til å drøfte nettopp de linjevalg som skulle gjøres. Det er den debatten vi nå står i, og som jeg syns at både opposisjonen og vi som sitter i regjering, skal ha en ydmyk holdning til, fordi det er vanskelige spørsmål.

Det er åpenbart at barnevernet står overfor store utfordringer. Jeg er glad for å tilhøre en regjering som har valgt å satse friskt på å gi kommunene et godt armslag i forhold til økonomi, slik at man også kan ta vare på dem som trenger mest omsorg av alle barna i barnevernets regi, og kan utvikle et barnevern som faktisk er i stand til det.

Samtidig ser vi at vi bruker store penger i kriminalomsorgen på barn. Det er klart at en framtidig reaksjonsform også vil måtte gå på en diskusjon om noen av de midlene vi i dag bruker innenfor kriminalomsorgen, skal knyttes tettere opp mot barna, og at man i så måte også flytter midlene i forhold til de reaksjonene man velger.

Olemic Thommessen (H): Jeg er glad for at Storberget synes at det satses friskt, men jeg må nok få lov til å si at når det gjelder akkurat barnevernet, er det ikke særlig friskt. Vi har et barnevern som er i dyp krise og som viser en iøynefallende mangel på handlekraft. Det skal jeg ikke kritisere denne statsråden for, det er det en annen statsråd som får svare for. Men når det da er spørsmål om å legge nye oppgaver til barnevernet, og vi snakker da om kriminelt belastede barn, er det klart at spørsmålet om å kunne holde orden på helt vanlige disiplinærproblemer i barnevernet reiser seg, og vi ser i dag at de ikke håndteres. Det er fordi det mangler hjemmelsgrunnlag for å iverksette tvangsmidler, f.eks. undersøkelser, det dreier seg om å kunne stenge av områder, det dreier seg om ransaking osv. Mener statsråden at det nå er på tide å se på om man kan gjøre noe med hjemmelsgrunnlaget for barnevernet slik at man kan løse denne problemstillingen, og at det iallfall er sterkt aktualisert i forhold til soning?

Statsråd Knut Storberget: Det kan jeg også svare ja på. Både de varslede undersøkelser som barnevernet sjøl nå har sagt at man skal gjøre i forhold til konkrete enkelthendelser, og for så vidt også den diskusjonen man nå har om soning i forhold til mindreårige, aktualiserer nettopp disse spørsmålene. Og det er klart at dette utvalget, som jeg nå har nevnt flere ganger, som skal gå gjennom og se på virkemiddelbruken, vil måtte se på hva slags tvangsmidler barnevernet faktisk har opp mot hva kriminalomsorgen har.

Et av hovedargumentene for å beholde det i kriminalomsorgen er jo nettopp at kriminalomsorgen har en virkemiddelbruk som man ikke har i barnevernet. Men jeg må samtidig ile til og si at de fleste barn som blir straffedømt i dag – og heldigvis er det forholdsvis få – blir domfelt for langt mindre alvorlige forhold enn de enkeltsakene vi gjerne leser om i avisene, og sitter med forholdsvis korte dommer. For disse mener Regjeringa at vi åpenbart kan finne et reaksjonsmønster som ikke er avhengig av de strengeste tvangsmidler heller.