Hva er barnets beste?

av Heidi Renate Bahr, 11. oktober 2007.

I Lov om foreldre og barn § 48 "Det beste for barnet" står følgende:

"Avgjerda om foreldreansvar om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Ved avgjerda av slike saker skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare"

Begrepet "barnets beste" er forankret i lov om foreldre og barn, og derved kan det synes som om de fleste relaterer begrepet til hva som er best for barnet etter samlivsbrudd. Hva som faktisk er "barnets beste" er imidlertid et skjønnsmessig kriterium som må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering i hver enkelt sak, eller sagt på en annen måte: Et diffust begrep som den enkelte står fritt til å tolke.

FNs barnekonvensjon ble i sin helhet inntatt i norsk lov 1. oktober 2003, og denne går foran annen lovgivning ved motstrid, jf. § 3 i lov om menneskerettigheter av 21. mai 1999, hvilket naturlig nok nødvendiggjør at det stilles høye krav til både kvalitetssikring, kunnskap og kompetanse for alle som skal være aktører i en barnefordelingssak, for å sikre at det ikke blir tatt gale avgjørelser og/ eller blir begått overgrep mot noen av partene (foreldrene) eller barnet.

Etter dagens lovgivning er domstolen forhindret fra å idømme delt fast bosted (delt omsorg) mot den enes vilje, og derved betyr det å "ta en avgjørelse til barnets beste" i realiteten å ta stilling til hvem av foreldrene barnet skal bo fast hos og hvor mye samvær barnet skal ha med den andre forelderen, når foreldrene skiller lag.

At retten i dag er forhindret fra å idømme delt fast bosted etter samlivsbrudd må sies å være en skranke i den norske lovgivningen som ikke er forenelig med FNs barnekonvensjon og grunnleggende menneskerettigheter i forhold til barns behov og rettigheter i relasjon til sine foreldre og øvrige familie, samt foreldrenes ansvar og rettigheter i forhold til sine barn i et livslangt perspektiv.

FNs barnekonvensjon art. 9.1 "Retten til ikke å bli adskilt fra sine foreldre - unntatt ved mishandling og vanskjøtsel":

"Myndighetene skal sikre at et barn ikke blir skile fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik adskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldrenes mishandling og vanskjøtsel, eller dersom foreldrene lever adskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo"

Denne artikkelen sier bl.a noe om at det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal ha sin bostedsadresse. Det er imidlertid ingenting i det norske lovverket som er til hinder for at barnet kan ha adresse hos mor og far (evt. verger) annethvert år.

Fns barnekonvensjon art. 18 "Retten til likeverd som foreldre":

"Myndighetene skal bestrebe seg på å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldrene har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Foreldre, eventuelt verger, har hovedansvar for barnets oppdragelse og utvikling"

Ut fra dette må en tolke det som om det beste for barnet var at foreldrene fikk beholde sitt likeverd og sin naturlige foreldreautoritet, samt at barnet, tidsmessig, fikk like mye mye samvær og omsorg fra begge sine foreldre etter samlivsbrudd.

Dagens norske lovgivning om at barnet skal ha en hovedomsorgsgiver og en samværsforelder står derved i direkte motstrid til FNs barnekonvensjon art 9.1 og art. 18, dersom det ikke er påvist (dokumentert) forhold hos den ene forelderen som gjør det nødvendig å skjevdele omsorgstiden for barnet.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet med tillatelse fra Heidi Renate Bahr.

Den er også publisert her.