Brev fra bestemor til sakkyndig og dommere

7. februar 2008. Fra bestemor.

Til Ingolf Fosse, psykolog, Trine Christin Riiber, dommerfullmektig, Sveinung Koslung, lagdommer, Thore Rønning, lagdommer og Anita H. Lund, ekstraordinær lagdommer. Kopi Nils Erik Lie, lagmann, Borgarting lagmannsrett, og Inger Myhr, sorenskriver.

Vedrørende sakyndig rapport fra Ingolf Fosse, dom fra Follo tingsrett datert 7. juli 2006 og dom fra Borgarting lagmannsrett datert 17. november 2006.

Jeg er mor til saksøker og bestemor til barnet i denne saken. Jeg er pensjonert sosionom med arbeidserfaring blant annet fra barnevernet. Gjennom saksdokumenter, prosessen fra sakkyndig psykologs arbeid, rapporten og fram til dommen i lagmannsretten, har jeg fått innblikk i et system som er skremmende med hensyn til rettsikkerheten.

Jeg tillater meg å gi uttrykk for min mening til dere som i kraft av deres maktposisjoner har fattet en beslutning som er sterkt beklagelig for barnets nåtidige og framtidige livssituasjon. Det er sider ved denne saken som jeg finner svært betenkelig. Saken er avsluttet. Vi lever imidlertid i et demokratisk land, og jeg velger å bruke ytringsfriheten til å gi domstolene en tilbakemelding.

Sakkyndigrapport

Kvaliteten ved de sakkyndiges arbeid i barnesaker er et tema som blir diskutert i media og internt i fagmiljøene. Det er satt fokus på den maktposisjonen den sakkyndige har, på domstolenes ensidige vektlegging av rapportene og foreldres og barns rettsikkerhet. Sakkyndige rapporter kan få avgjørende betydning for barns utvikling, livskvalitet og psykiske helse ofte i livsperspektiv.

På bakgrunn av dette har barne- og familiedepartementet foretatt en utredning, NOU 2006:6 ”Kvalitetssikring av sakkyndigrapporter i barnevernssaker”, hvor høringsfristen var 5. september 2006. I denne saken gjelder barneloven, men psykologene tar oppdrag etter begge lovene og derfor gjelder selvsagt kvalitetssikringen også her. Psykolog Ingolf Fosse har med seg sin faglige forankring, skoleretning, verdisyn, holdninger, kjønnsrolleoppfatninger, personlighet inn i sitt arbeid. Fosse er spesialist i klinisk psykologi og kan således være "klinisk orientert" også i denne type saker. I denne saken mener jeg å se denne "orienteringen" i beskrivelsen av far, noe jeg kommer tilbake til.

Ingolf Fosse brukte 4 timer til observasjon av mor og barn og 7 timer av far og barn. 4 timers observasjon er lite i forhold til å vurdere "alle sider" ved mor/barn relasjonen som skal forsvare en så dyptgripende beslutning som en omsorgsovertakelse er. Foruten tidsforskjellen i observasjonene var settingen ulik. Mor og barn ble vurdert på en fridag hvor mors samboer og hans datter var til stede. Samspillet mellom mor og barn blir nødvendigvis annerledes når de er fire til stede enn som hos far hvor det bare var han og gutten. Vurderingen her ble gjort etter arbeidstid og barnehageslutt. I rapporten står det ikke noe om forholdet mellom mors samboer og gutten.

I veiledning av 1998 for sakkyndige i barnevern- og barnesaker heter det under pkt. ”metode”: "Person- og relasjonsorienterte samtaler med partner, barn og andre som deltar i omsorgen og/eller har hushold med barnet. Fosse har i rapporten nevnt samboeren, men da i utsagn som er negativt for far. Videre at han som samboer til mor er med på å skape stabilitet for barnet noe som kanskje ikke er så lett å forutsi.

Av rapporten synes det som om Fosse er pro mor i utgangspunktet. Han har derfor utelatt utsagn som er positive for far og utelatt opplysninger om mor som ville være negative. Ett eksempel er at Fosse sa til oss besteforeldre etter 7 timers observasjon at han "så en glad gutt som var trygg på pappaen sin og turde å utfordre ham". I rapporten skriver han at: "...tilknytningen er av en noe uttrygg karakter, men det gjelder begge foreldre". Dette er selvmotsigende.

Når det gjelder å utelate negative opplysninger om mor, har han valgt å beskrive disse som uenigheter mellom foreldrene og ikke som mors atferd. Her kan nevnes at mor satte igang en prosess som endte med det triste faktum at ferien til Spania i 2006 måtte kanselleres for 3 barn og 2 voksne. Gutten fikk ikke være sammen med sin kusine og fetter som han hadde gledet seg til.

Punkt 16: Her viser sakkyndige sin ”pro mor” holdning. Avsnitt fire viser at det er mors utsagn som tillegges vekt som grunnlag for hans konklusjon. Hun uttrykker at hun opplever samarbeidet med far belastende og at han forsøker å kontrollere henne gjennom sønnen. Dette kan ifølge Fosse føre til at hun trekker seg ut av situasjonen for å få fred og at sønnen i verste fall får se mindre til moren. Far vil etter sakkyndiges inntrykk "... ikke gi opp uansett hvilken ordning som blir bestemt, og det er derfor mindre risiko for at han trekker seg". Denne vurderingen brukes til å tale for at mor får omsorgen.

Som nevnt synes det å være en klinisk tilnærming vedrørende skriftlige og muntlige beskrivelsen av far. I punkt 20 står det at hans ønske om å få informasjon om og innflytelse i sønnens liv, henger det sammen med personlighet og væremåte noe som kan bety at det er vanskelig å endre. (Denne vurderingen er igjen til mors fordel)

Jeg er kjent med at Fosse i retten uttalte at det er for mye kjærlighet fra fars side. Nok en patalogisering av far som omsorgsperson. Etter mitt skjønn er denne sakkyndigrapporten ubalansert, partisk og konfliktskapende i forhold til partene i saken.

Ingolf Fosse har vektlagt konflikten mellom foreldrene. Han har gitt far ansvaret for konfliktene og gitt negative karakteristikker av far som person. Det var lagt lite vekt på fars egnethet som pappa til gutten. For å bidra til å forhindre at far skulle få omsorgen, har han tatt i bruk oppkonstruerte, irrelevante problemstillinger for å favorisere mor. For eksempel stilte han i retten spørsmål til far om hvordan han så på det at mor tok med seg barnet til Sør-Europa for et par år. Dette viser at sakkyndige ikke var opptatt av barnets rett og behov for samvær med sin far.

Her er det også relevant og vise til FNs barnekonvensjon datert 20. november 1989.

• Viktigheten av først og fremst å ivareta barnets helhetlige interesser: "Ved alle handlinger som berører barn, enten det foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets interesser være et grunnleggende hensyn". (Artikkel 3)
• Retten til likeverd som foreldre: "[Landene] skal bestrebe seg på å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Foreldre, eventuelt verger har hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling..." (Artikkel 18)

Follo tingrett.

Som nevnt har myndigheter og ulike faggrupper erkjent at det finnes et rettsikkerhetsproblem i systemet når det gjelder barnefordelingssaker.

Det kreves stor kritisk evne og faglig tyngde hos dommerne når de skal vurdere rapporten. Mange dommere har ikke denne kompetansen og er derfor veldig forsiktige med å stille kritiske spørsmål. I denne saken stilte dommeren få spørsmål. Spørsmålene fra henne til far var om det var en perfekt fødsel slik mor sa, og om hvor mye barnet veide. Dommeren valgte å følge sakkyndiges anbefaling og måtte derfor finne argumenter som støttet anbefalingen. Et eksempel er der hvor hun skriver at barnet ikke har noen sterk tilknytning til noe sted og at " retten finner på denne bakgrunn at det ikke er grunnlag for å tillegge tilknytningen til det stedet der far, farmor og farfar bor, særlig vekt i helhetsvurderingen".

Slik jeg ser det er dette en særdeles søkt retorikk og viser hvor langt dommeren var villig til å gå for å tilpasse vurderingen til sakkyndigrapporten. På dette punktet mener jeg at sakkyndige ikke har oppfylt mandatets pkt om vurdering av nettverk og omgivelser. Omgivelsene er hagen, badestranda, sjøen, skogen, idrettsbanen. Alt dette som gutten stortrives i.

Gutten har hatt besteforeldrene og der vi bor som et fast holdepunkt fra fødselen til han var 5 år. Fra 3 til 5 år hadde han hjemmet sitt og tilknytningen der og i omgivelsene. Etter min mening har retten gjort en stor urett mot barnet ved å se bort fra denne tilknytningen.

Borgarting lagmannsrett.

Mor engasjerte psykolog Fosse som sakkyndig vitne i ankesaken. Jeg stiller spørsmål om det var etisk forsvarlig av ham å påta seg engasjementet. Han fastholdt sin anbefaling og hans syn på saken ble dermed det eneste. Så langt i prosessen var det ingen kvalitetssikring.

Lagmannsretten har under tvil stadfestet tingsrettens dom vedrørende foreldeansvaret som forblir delt. Det er en avgjørelse av verdifull betydning for barnet og hele hans framtid at båndene til far ikke blir svekket. Bortsett fra små endringer i samværordningen har lagmannsretten erklært seg enig i tingsrettens dom og dermed også sakkyndigrapporten. Jeg ser at dommerne har lagt hovedvekten på mors virkelighetsbeskrivelse til grunn for sin vurdering. Omtalen av henne er bare positiv i motsetning til beskrivelsen av far.

I det følgende vil jeg kommentere noen av rettens vurderinger. På side 7-8 i dommen heter det at barnet "lider under den pågående kampen mellom foreldrene om å knytte gutten til seg og mangelen på samarbeid dem imellom". Ja, han har lidd, og kampen fra mors side har vært synlig og etter min vurdering hensynsløs mot barnet.

Vi besteforeldre har sett hans reaksjoner av forvirring og usikkerhet når han snakket om at han skulle få ny pappa, bytte pappa, skifte pappa og at han skulle være gutt og ikke pappas. Ved en anledning gråt han i fortvilelse over at han kanskje hadde vært for lenge hos pappa.

Mor meldte han inn i en fotballklubb før saken kom opp. Hun og hennes advokat la usedvanlig stor vekt på barnets kontakt med en gutt fra Snarøya som går i samme klasse. Mor definerte han som bestevennen.

Side 8: Far "har et overdrevet behov for kontroll med sønnens tilværelse, som blant annet har kommet til uttrykk gjennom uvanlig detaljerte utkast til samarbeidsavtaler". Ja, utkastet var detaljert og hadde svakheter, men ingen av forslagene var vel til skade for barnet. Retten har her uttrykt en sterk, negativ påstand og stempling av far. Retten har åpenbart ikke hatt behov for å nyansere og å se på bakgrunnen for at utkastet ble detaljert. Opplysningene om dette ble gitt i retten.

Far greide aldri å få mor med på samtaler vedrørende deres sønns ve og vel og heller ikke skriftlige samværsavtaler. De første utkastene var enkle og korte. Etter hvert som far erfarte mors uforutsigbarhet og så en del uheldige episoder i forhold til sønnen var utkastet hans måte å forebygge dette på. Alt av hensyn til barnet. At mor opplevde det som kontroll er ikke et saklig argument for å beskrive far som "har et overdrevet behov for kontroll..."

Den latinspråklige skolen

Retten skriver "at slik saken er opplyst er det mye som tyder på at gutten har profitert på det barnehage/skoleopplegget han har nå, og at det er grunn til å tro at det også i årene framover vil kunne være et greitt tilbud til han". Gutten er flink og viser gode resultater etter skolens tester. Men skole er noe mer enn fag. Retten fikk også opplysninger om guttens fortvilte motstand mot å starte skoledagen og å gå inn i klasserommet. Dette har skjedd mange ganger og skjer ennå. Ved en anledning var bestefar vitne til at gutten måtte bæres inn i klasserommet av en ansatt. Han har fortalt at det er for mye "arbeid", at han er redd for å gjøre noe galt for da får han straff.

Far har tatt innover seg smerten ved å se at gutten ofte plages av å være elev ved den latinskspråklige skolen. Dommerne skriver at de ikke forstår fars motstand mot denne skolen. De forstår mor. Retten finner at mor " .... er den av foreldrene som er best i stand til å ta guttens perspektiv og være var for de signalene han gir."

Nedenfor vil jeg gjenta noen av opplysningene som retten har fått og som etter mitt skjønn viser manglende perspektiv og varhet.

• Mor så ikke det uheldige / farlige i å være borte fra barnet sitt fra ammeslutt og de første årene. (Etter fars initiativ ble de enige om 8 dager)
• Tenkte å la gutten være flere uker i Sør-Europa alene fra 3 års alder.
• Påførte sønnen angst og smerte ved å fortelle at han skulle bytte pappa. - Ville fortelle gutten at han hadde en slem pappa. (Mors epost)
• Sørger ikke for å dekke sønnens søvnbehov. Dette vises hver fredag ved henting. Da er han helt utslitt med blå ringer under øynene.(Dette har også Fosse sett) Gutten sover 12 -14 timer i døgnet i helgen på hos far.
• Sender gutten til en festkledd familie i konfirmasjonsselskap utslitt og trett i hverdagsbukse, T-skjorte og slitte joggesko. Han så selv at han ikke var pyntet som de andre.
• Forhindret gutten i å feriere i Sør-Europa sammen med fetter og kusine.
• Forteller gutten at hun har lite penger. Han har spurt oss besteforeldre om å fa penger til mamma.
• Avviser hans følelser ved å sende han på rommet sitt som straff hvis han blir sint. - Mor satte sin 5 årlige sønn i en loyalitetskonflikt da hun satte han i en valg situasjon ved å spørre om han ville bo mest hos mamma eller pappa.(Ref. mors adv.)

Vi besteforeldre har sett, hørt og erfart dette. Rettens syn er at "... det ikke er holdepunkter for å tro at ....bevisst har påvirket sønnen i negativ retning når det gjelder faren eller at hun på uheldig måte har involvert gutten i konflikten".

Systemet

Den sakkyndige psykologen, dommerne og advokatene i denne saken og i andre barnefordelingssaker danner et system som gjør det svært vanskelig for en far å fa den daglige omsorgen for barnet/barna.

Rettssystemet virker konservativt og likestillingen mellom mor og far som omsorgsperson for barn fra 3-4 års alder har ikke nådd rettsalene.

Erfaringer viser at dersom sakkyndige anbefaler mor som daglig omsorgsperson, vil tingsretten i et overveiende flertall av sakene følge anbefalingen.

Ankes det til lagmannsretten stadfestes tingsrettens dom. Dermed blir den ene sakkyndiges vurdering utslagsgivende også der. Rettsikkerheten er svekket for far og barn. At utfallet av sakene så å si er klart etter at sakkyndigrapporten foreligger er helt uakseptabelt. Stor urett og lidelse har rammet altfor mange barn og fedre. Det gjelder også barnet og far i denne saken. Det er på tide at en kvalitetssikring blir gjennomført i disse sakene.

(Brevet er tilsend adressatene 7. februar 2007 og gjengitt her med velvillig tillatelse fra forfatteren.)