EMK dommen av 4.10.07

Utstøtte fedre

Observante lesere har sikkert fått med seg at Den Europeiske Menneskerettsdomstol har 4.10.07 dømt den norsk stat for brudd på Menneskerettskonvensjonen artikkel 8.2 etter en kjennelse i barnefordelingsrettsak i Gulating lagmannsrett 27.9.2002.  Dommen som jeg heretter kaller EMD saken, gir etter mitt skjønn en helt unik samlet beskrivelse av hendelsesforløpet etter en skilsmisse der en far

Grunnlag for refleksjoner

EMD saken gir ved sin detaljerte beskrivelse av hendelsesforløpet et veldig godt grunnlag for å reflektere over særlig følgende forhold

1. Det strider mot Barnelovens intensjon om mest mulig samlet foreldrekontakt at far frakjennes samværsretten med sine to sønner
2. Det strider mot min alminnelige oppfatning av rettferdighet at mor skal kunne fremkaste en falsk incestbeskyldning og like fullt vinne frem med hva som åpenbart var hennes opprinnelige forsett: å støte far lengst mulig vekk.  Det er i mine øyne et eksempel på grovt misbruk av rettssystemet i Norge.

Faktisk samvær kontra samværsrett

Barne- og Likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen kommenterer i et innlegg 29.10.07 Ole Texmos kronikk 22.10.07 der han med utgangspunkt i bl.a. EMD saken hevder at samværsretten står svakt.  Ramin-Osmundsen skriver bl.a.:

Det er et grunnleggende utgangspunkt, nedfelt i barneloven, at den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, har rett til samvær. Det er også, og har vært det i lengre tid, et viktig politisk mål å oppmuntre og legge til rette for at fedre og mødre kan være likeverdige omsorgspersoner for barna sine. Ikke noe tyder på at samvær ikke blir tilkjent uten særlig grunngiving. (Hun mener åpenbart "frakjent", min anm)

EMD saken inneholder en ganske detaljert beskrivelse av farens samværssituasjon i årene etter skilsmissen.   Som egentlig rimelig kan være måtte faren finne seg i et særdeles strengt samværsregime innledningsvis. I 1996 var eldste gutt knapt 2 år og minstemann et spedbarn.  Samværet måtte gjennomføres med morens søster eller far tilstede.  Far møtte eldste gutten 23 ganger i 1996, 8 ganger i 1997 og 1998, 3 ganger i 1999 og fra 2000 så ikke faren og guttene hverandre.

Av EMD sakens punktvise fremstilling fremgår det også at far flyttet sammen med en annen kvinne samme år som mor anmeldte ham for incest (1997).

Jeg synes at det med bakgrunn i bl.a. denne saken bør reises spørsmål ved om faren kunne ha vært sikret et mer omfattende og ikke minst vedvarende samvær dersom han kunne henvende seg til Familievernkontoret og fått hjelp derfra f. eks. i form av at Barnevernet kunne trekkes inn for å beskytte hans samværsrett.  Rent konkret tenker jeg meg at Familievernkontorene oppgraderes med flere ansatte og at mandatet for Familievernkontoret utvides fra en ren meglingsfunksjon til å omfatte også forhandlinger om samværsløsninger, registrering av samvær evt. av partenes grunner for ikke å gjennomføre samvær.  Incest anmeldelsen samme år som far får en ny samboer i 1997 ville stilt Familievernkontoret overfor en helt spesiell utfordring mht å opprettholde regelmessig samvær.  EMD saken viser at samværet forsvant, og det var neppe tilstrekkelig med en privat løsning av samværsproblemene på den tiden.  Det offentlige ved Familievernkontoret burde ha vært trukket inn med aktiv bistand flere år før byrettsforhandlingene ble gjennomført i 2001.  Allerede i 1998 ble mors incestanmeldelse henlagt samtidig som den falske incestanklagen ga et meget klart signal om at mor kunne gå meget langt i sitt forsett om å støte faren vekk fra seg og barna.  Allerede i 1998 kunne det vært ønskelig om Familievernkontoret hadde diskutert med far en eventuell omsorgsovertakelse ettersom det ville sikret barna bedre samlet foreldrekontakt.  

Samspillet mellom rettsforhandlinger, familievernkontorets veiledning og dokumentasjon og sakkyndige utredninger

EMD saken viser at eldste gutten var blitt påført et farsfiendtliggjøringssyndrom allerede under byrettens forhandlinger i 2001.  Med andre hadde mor oppnådd å låse gutten fast til seg allerede da første rettsforhandling ble gjennomført.  Jeg savner i denne saken følgende punkter:

1. Et proaktivt Familievernkontor som initierer rettsforhandlinger om overføring av omsorgen til far på et tidligere tidspunkt i hendelsesforløpet
2. En sakkyndigvurdering av mors motiver i forbindelse med den falske incestanmeldelsen.  Denne kunne også vært underbygget med Familievernkontorets dokumentasjon for retten av mors ulike grunner for å hindre samvær særlig i 1997 og 1998.
3. En sakkyndigvurdering av overføring av omsorgen til far allerede i 1998 som tiltak for å hindre foreldrefiendtliggjøring

Konkrete tiltak

Hovedbudskapet i EMD saken finner man for så vidt ikke i selve kjennelsen fra menneskerettsdomstolen.  Beskrivelsen av hendelsesforløpet og samlet utfall i saken gir åpenbart grunnlag for refleksjoner.  Ramin-Osmundsen begrenser seg til å hevde at Texmos innlegg om samværsrett er upresist og avslutningsvis konkluderer hun med at  " menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke fant at barneloven er i strid med artikkel 8 om retten til familieliv"  Hun har for så vidt rett i det siste, men i mine øyne har hun ikke oppfattet poenget eller signalet EMD saken gir.  Strasbourg dommen omhandler bl.a mangelfullt utviklet samværsrett - der treffer Texmo vesentlig bedre enn Ramin-Osmundsen.

Men i mine øyne omhandler EMD saken først og fremst en hårreisende beskrivelse av hvordan kvinner kan vinne frem i det norske rettsapparatet i barnefordelingsrettssaker bl.a. ved hjelp av løgnaktige anklager.  Det strider mot vår alminnelige oppfatning av rettferdig rettergang.  Jeg synes det er mildt sagt skremmende at Ramin-Osmundsen og for den saks skyld hele Regjeringen ikke umiddelbart har innsett at dette misbruket av rettsapparatet kan vi ikke tillate.  Jeg tror Ramin-Osmundsen kunne komme vesentlig bedre ut om hun inntar en langt mer ydmyk holdning til Strasbourg-dommen.  Her ligger ikke utfordringen i å lese dommens tekst ord for ord, men i å se hvilke verdier vi har utviklet i rettsapparatet når løgnaktige påstander vinner frem.

Jeg synes det bør nedsettes eget utvalg for å reflektere nærmere over innholdet i dommen og hva vi kan gjøre for å ivareta alminnelig rettferdighet og intensjonene i barneloven.  Jeg har indikert noen tiltak, men saken gir også implikasjoner til Regjeringens tiltakspakke mot vold i nære relasjoner.  Når Ramin-Osmundsen i sitt omtalte tilsvar henviser til det nedsatte utvalg for å vurdere endringer i barneloven, går hun egentlig for snevert ut og jeg betviler at EMD saken er nevnt i barnelovutvalgets mandat. 

Eivind Bade

Leder for Familiestiftelsens Oslofjordgruppe.

mailto:oslofjorden@familiestiftelsen.no