- Barnets beste skal være hovedregelen

Luia Landa: Hvorfor kan ikke barneombudet presisere at "delt bosted" ikke betyr at et barn må leve i en koffert? Delt bosted er ikke ensbetydet med at barn må bo likt hos mor eller far. Det har med medbestemmelse å gjøre. Hvorfor må den ene av foreldrene umyndigjøres?

Reidar Hjermann: Barn som bor like mye hos hver av foreldrene trenger ikke å ha følelsen av å "bo i en koffert". Det er opp til foreldrene å finne løsninger som barnet føler seg bekvem med. Jeg kan forstå at det føles ille for en forelder som ikke kan være med å bestemme om slike ting som barnehage og flytting, som tilligger den av foreldrene som barnet bor fast hos. Jeg er likevel uenig i at forelderen umyndiggjøres der det praktiseres annet enn delt bosted. Ved delt foreldreansvar har en samme myndighet når det gjelder barna i de fleste vesentlige spørsmål. Når man snakker om delt bosted har man gjerne to ting i tankene: For det første at tiden er tilnærmet likt delt mellom foreldrene. For det andre at begge foreldrene har del i den såkalte bostedsmyndigheten. Barneloven har ikke noen presis definisjon på hvor mye tid barnet skal bo hos hver av foreldrene for at det skal kunne legges til grunn at barnet har delt bosted. Videre, hvis barnet bor fast hos begge, skal begge foreldre, if Barneloven § 37, ta avgjørelser knyttet til bl.a. flytting. Jeg har, som du kan lese et annet sted på denne siden og på våre nettsider, sagt at jeg ønsker en ordning med mekling der en av foreldrene ønsker å flytte.

Knut Kristiansen: En grunnstein i det norske samfunnet er at det skal være rettferdig. At barneombudet går inn for at denne grunnsteinen ikke skal gjelde det viktigste i barnas liv, er ganske utrolig. Barneombudet sier at foreldrene bør være fleksible og finne den beste løsningen. Vel, når begge foreldre har stemmerett, må de faktisk forhandle seg frem til en løsning. Der hvor bare den ene forelderen har en stemme, forsvinner forhandlingsrommet, og "barnets beste" blir ensbetydende med den ene forelderens mening. Barneombudet sier at delt omsorg ikke alltid er det beste for barna. Vel, det er ikke skjeve løsninger heller. Og det er faktisk dokumentert i forskning at likeverdige løsninger i større grad virker konfliktdempende enn skjeve løsninger. Vær konkret nå: Hvilken konkret forskning er det du legger til grunn for ditt syn?

Reidar Hjermann: Godeste Knut Kristiansen. Du kan lese mitt notat til barnelovsutvalget der noe av grunnlagsmaterialet er gjengitt. Du kan også lese hva barna sier på våre "klar melding"-sider på nettet. Hilsen barneombud Reidar Hjermann

Anders Dahlen: Forskningen du viser til har blitt grundig tilbakevist av mange, fagfok og andre, som ikke holdbar argumentasjon for å fraråde delt omsorg, også for små barn. Jeg etterlyser empiri som kan dokumentere faglig skepsis mot delt omsorg. Du skaper inntrykk av at det er faglig konsensus at delt omsorg ikke er bra for barn. Slik forskning eksisterer ikke. Utviklings- og tilknytningsteori som grunnlag for å ikke anbefale delt omsorg holder ikke. Flere spørsmål må utredes: Kan barn utvikle likeverdig tilknytning til mor og far parallelt? Hva skjer hvis kontinuitet i likeverdig tilknytning blir brutt? Hvilke konsekvenser får adskillelse fra foreldrene for barn som helt eller delvis mister kontakten med mor eller far eller begge?

Riedar Hjermann: Jeg er enig med deg i at det er viktig å søke så mye kunnskap som mulig når det dreier seg om barn i et samfunn der foreldre stadig går fra hverandre. Vi er noe uenig om omsorgs- og samværsordninger for de aller minste barna. Du har sikkert lagt merke til at jeg stadig poengterer at delt omsorg kan være en bra løsning for barn over en viss alder, når foreldrene samarbeider og andre forhold av betydning er tilstede. Men delt omsorg som hovedregel i loven, nei det skal vi ikke ha. Samarbeidet mellom mor og far er naturligvis også viktig i samværssaker, ikke bare der barnet har to hjem han eller hun bor i omtrent like mye.

Anders Dahlen: Barn som har skilte foreldre har allerede to hjem, ett hos far og ett hos mor. Er det da slik å forstå at du mener at disse barn ikke har to hjem? At det ene hjemmet ikke betyr noe, at det ikke er viktig for barnet? Pendling for barn mellom disse to hjem kan man aldri komme ifra, eller mener du at barnet aldri skal reise til det andre hjemmet? Du sitter vel neppe med fascitsvaret på hva som er best for alle barn, og du har ikke noen forskning som støtter din synsing. Professor i psykologi, Frode Thuen sa i VG 18.11.06: "Det finnes ingen forskning som viser at små barn tar skade av delt omsorg". Mener du at han tar feil?

Reidar Hjermann: Kjære Anders Dahlen. Du har helt rett i at barn som har skilte foreldre har to hjem i den forstand at de har mor og far i to hjem, og at begge er viktige for barnet. Når det dreier seg om de aller minste, altså bebyene, har jeg et klart standpunkt om at det i de fleste tilfeller er å fraråde at disse skal ha to hovedomsorgsbaser. På den annen side, er det for de minste barna derfor viktig å ha ofte og mye kontakt med den andre forelderen, slik at kontakten og nærheten til den andre blir opprettholdt. Forskning som gir bakgrunn for dette finner du blant annet på Barneombudets nettsider.

Kjetil: Delt bosted og delt samvær er to helt forskjellige ting, og det tror jeg det ville være ryddig av deg å presisere for avisen. "Delt bosted" legger ingen som helst føringer for samværsbrøk - noe du må, skal og bør vite. I dag kan en mor flytte til Kautokeino med barn i alle aldre. Utelukkende på bakgrunn av å ikke ha "delt bosted". Jeg håper derfor du presiserer, da jeg regner med at også ombudet tror og mener at barn skal ha god kontakt med begge sine foreldre.

Reidar Hjermann: Takk for langt og fyldig spørsmål. Jeg måtte dessverre klippe det litt pga teknisk begrensning hos Aftenposten. Jeg er helt enig i at delt bosted ikke nødvendigvis innebærer at barnet bor 50/50. Og i tilfelle noen var i tvil: det er aller oftest best for barn å ha god og nær kontakt med begge foreldre. Dette er også deres rett i henhold til barnekonvensjonen. Om flytting har jeg en mening om obligatorisk mekling som du kanskje synes er interessant. Barneombudets erfaring er at det er flytteretten som er den mest omstridte faktoren i bostedsmyndigheten. Jeg mener man må kunne forvente god planlegging når barn er involvert i flytting. For mange samværsforeldre er det viktig å vinne tid, slik at konsekvensene ved flytting blir vurdert, både i forhold til samværet og i forhold til barnets behov for stabilitet. Barneombudet mener en god løsning i forhold til konflikter knyttet til flytting kan være å innføre et krav om obligatorisk mekling når barn skal flytte. Går man inn for en regel om obligatorisk mekling ved flytting, er det mange sider ved forslaget som bør utredes nærmere, for eksempel spørsmål om hvem som skal inkluderes og aktuelle unntaksbestemmelser.

Kirsti: Er barneombudet uenig i at en svært god oppvekstsituasjon kan skapes ved at samarbeidsvillige foreldre som er vare for hvordan sitt barn har det, sammen finner ut hvilken samværsordning som er best? Mener barneombudet at dette kun er en ideell situasjon uten relevans for praksis slik at han dermed må komme med slike kategoriske råd som han gjør?

Reidar Hjermann: Hei, Kirsti. Det beste er alltid at foreldre finner gode løsninger sammen for sine barn. Det er viktig med en god tone og et godt samarbeid. Det er det mest kategoriske rådet jeg kan gi. Når det gjelder delt bosted for barn har jeg gått imot dette som en hovedregel i loven, fordi vi ikke kan ha en hovedregel som umulig kan passe til alle barn med alle deres forskjelligheter. Hovedregelen bør derfor være at alle avgjørelser skal være til barnets beste. Dette medfører av og til at foreldrenes egne, private interesser må vike for det som er best for barnet.

Janne: Er fedre generelt dårligere omsorgspersoner enn mødre? Dersom du får gjennomslag for dine synspunkter - at barnet bør ha ETT bosted - vil du støtte en barnelov som sikrer at far får omsorgen i 50% av skilsmissetilfellene ?

Reidar Hjermann: Hei Janne. Fedre og mødre har like forutsetninger for å være gode omsorgspersoner. Derfor er det bra at vi har anledning til å bruke delt bosted som en ordning der forutsetningene for dette er tilstede, og det vurderes å være en god løsning for barnet. Det er forskjell på å ha mulighet for å ha delt bosted for barnet og det å ha det som en hovedregel i loven, noe jeg er i mot. Derfor kan man ofte anbefale delt bosted der foreldrene har lavt konfliktnivå og bor nære hverandre.

Bjørn Ervik: Barneombudet argumenterer med at det ikke er godt for barnet å "leve i en koffert". Han impliserer med dette at delt bosted medfører mer flytting for barnet enn en alternativ ordning med ett bosted og samvær. Men barn med foreldre som ikke bor sammen har som regel ganske omfattende samværsordninger. Det betyr at hverdagen for disse barna er at de har seng og barnerom hos begge foreldre enten ordningen heter "samvær" eller "delt bosted". Disse barna opplever selv at de i realiteten har to bosteder. I de tilfellene der foreldrene bor så langt unna hverandre at det ikke er mulig å praktisere delt bosted uten at barna må gå i to skoler/barnehager, stiller det seg nok annerledes; da er det lett å være enig i at delt bosted neppe er bra for barna. Men i disse tilfellene er dette vel heller ikke en god løsning for foreldrene?

Reidar Hjermann: Kjære Bjørn Ervik. Du har naturligvis rett i at en forflytning er en forflytning uansett hvor lenge barnet er på hvert sted. Likevel, selv om delt bosted i mange tilfeller er i barnets interesse, er det ikke ønskelig å ha dette som en hovedregel, like lite som noen annen løsning skal være en hovedregel. Det sentrale bør være å finne en løsning som er det beste for hvert enkelt barn.

Webmaster har helt rett i sin påpekning nedenfor at det finnes ikke forskning som underbygger at delt bosted pålagt ved domsavsigelse er til skade for barnet. Holdningen er utformet i departementsmiljøet der man i ulike stortingsmeldinger gjentatte ganger har hevdet at departementet antar at konflikten er til skade for barnet dersom det er nødvendig med en rettsavgjørelse om delt bosted. Denne holdningen er svært dogmatisk, snever og intolerant. Jeg har selv vært i barnefordelingsrettsak der jeg og min eks. ganske enkelt var uenige om hvor mye hver av foreldrene skulle få ta seg av barna. Barna sto egentlig overfor et luksusproblem i det de hadde to foreldre som hver for seg var fint i stand til å ta seg av dem alene. Antakelig er dette tilfelle i mange barnfordelingsrettsaker. Det er tragisk for norske barn at norske myndigheter fraraner dem systematisk deres fedrekontakt under dekke av at det skal ivareta barnets beste. Dette er uttrykk for en ren maktpolitikk med sikte på å sikre kvinnens sosiale ståsted i familien. Man har i familiepolitikken ikke åpning for at ressurssterke foreldre som begge kan ta seg av barna men som ikke blir enige om barnefordelingen, kan ta felles ansvar for barna gjennom en delt bostedsløsning opprettet ved domsavsigelse. I et familiepolitisk regime som sikter mot å inkludere begge foreldre mest mulig for barna vil delt bosted som utgangspunkt være den ubetinget beste løsning for barna. Hvis løsningen i enkelttilfeller skulle vise seg å ikke fungere godt, har hver av partene anledning til å reise barnefordelingsrettsak etter noe tids erfaring med delt bosted og kreve hovedomsorg for den ene part. Retten må i så fall vurdere påståtte, konkrete skadevirkninger i saken opp mot skaden barna påføres ved f. eks. svakere kontakt med far. Det må da taes hensyn til skadevirkningene ved det eventuelle tapet av fars tilstedeværelse i form av a) sikringsmotiv (dersom mor skulle bli syk eller dø) b) ressurs ved barnas aktiviteter (f.eks. bidrag ved kjøring til treningsaktiviteter) c) svekkelse av familiær tilhørighet mot fars slekt d) fars tilstedeværelse i seg selv Man oppnår da at retten må ta stilling til ulike konkrete skadeforhold for barna. Det vil bidra til en kvalitetsheving av rettsavgjørelsene i forhold til i dag der en dommer (som i min sak) annerkjenner begge foreldre som fullverdige omsorgspersoner og så tildeler mor daglig omsorg. Jeg har mistet respekten for det norske rettssytemet etter barnefordelingsrettsaken. Javel, jeg hadde anledning til å anke men forsto at jeg sto overfor et system det var umulig å vinne over. Jeg oppfatter kjennelsen i barnefordelingsrrettsaken datert i 1998 som en blanding av en regulær familiær voldtekt og et barneran begått av justitiarius ved Asker og Bærum Tingrett. Jeg stiller meg undrende til Regjeringens tiltakspakke mot vold i nære realsjoner der mannen blir utpekt til det store faremomentet. I mitt tilfelle var det min ekskone og dommeren som var overgriperne, og jeg voldtektsofferet. Jeg oppfatter tilsvarende alle menn som blir fraranet sine barn som ofre for vold i nære relasjoner. Dette er også et vesentlig perspektiv i vurderingen av delt bosted som utgangspunkt: Likefordelingen er rettferdig, den enerkjennes i høyeste grad av barna, og vi unngår at den ene part skal føle seg voldtatt ved skilsmissen.

Oppfølgeren i Aftenposten i dag er ikke akkurat oppløftende. Koch & co slår til igjen. Samme gamle motstanden mot delt omsorg fra såkalte fagfolk. Høyere konfliktnivå, ..alle barn må pendle mellom mor og far annen hver uke, osv.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2175291.ece

Det som undrar meg er at det stadig vert peika på dei "store problema" knytta til felles (delt) omsorg, medan det aldri vert fokusert på dei store skadeverknadane knytta til eineforeldresystemet som er hovudregelen i dag. Det beste for borna er som regel at foreldra held saman. Ved samlivsbrot må ein ty til plan B, altså ein suboptimal situasjon for borna. I høve til ein situasjon der foreldra framleis bur saman, er det klart at felles omsorgsmodellen har svake punkter. Men den er langt å føretrekkja framfor eineforeldremodellen som er utgangspunktet i dag ved samlivsbrot. Felles omsorgsmodellen engasjerer begge foreldra på likeverdig grunnlag. Alle undersøkjingar viser at dei borna kjem best ut av samlivsbrot som opprettheld god kontakt med begge foreldra. Dagens eineforeldresystem er konfliktskapande og premierer hovudomsorgsforelder som skviser ut den andre foreldren or livet til borna. Kort summert er dette situasjonen etter samlivsbrot: Det som er best for borna = det som er best for foreldra = felles omsorg.

Uttrykket "barnets beste" er verken et juridisk, psykologisk eller annet faglig begrunnet begrep, men et moralsk og normativt synspunkt. Et begrep altså som hvem som helst kan fylle med et (nærmest) hvilket som helst innhold. Delt omsorg, delt bosted eller delt foreldreskap er også først og fremst normative begrep. Men begrep som kan danne et utgangspunkt for veiledning av foreldre når de skal flytte fra hverandre. Dette vil barneombudet imidlertid ikke ha loven, slik han sa det i Dagsnytt 18 i dag. Begrunnelsen han gir er på bakgrunn av forskning, og i nettmøtet i Aftenposten i dag opplyste han at referansene til denne forskningen ligger på barneombudets nettsted. Hvis dette er riktig så er det i hvertfall for undertegnede umulig å finne. Som Anders Dalén påpekte i nettpraten med ombudet i dag så finnes slik forskning ganske enkelt ikke, og den forskningen som kan tydes som begrunnelse for barneombudetssyn (tilknytningsteorien) er først og fremst ideologisk fundert og ikke etterprøvbar i vitenskapelig forstand.

Familiestiftelsen 15 mai arbeider for tiden med sine innspill til barnelovutvalget og politikerene, og dette er grunnen til at vi fortsatt ikke har lagt ut våre synspunkter.