Krisesenter og samværssabotasje

Når et forslag om tiltak er mottatt fra kommunen, skal fylkesnemndslederen snarest beramme et forhandlingsmøte. I dette møtet skal partene, som regel ved advokat, presentere saken for fylkesnemnda. For øvrig skal saken opplyses gjennom forklaringer fra parter og vitner. Etter møtet skal alle fylkesnemndas medlemmer rådslå om saken. Fylkesnemndslederen, det alminnelige og fagkyndige medlemmet er alle likeverdige medlemmer og saken avgjøres ved flertallsvedtak. Uenighet mellom nemndsmedlemmene skal framgå av vedtaket. Vedtaket skal underskrives av fylkesnemndas samtlige medlemmer.

________________________________________________________

MB6-818 ll MB6-819 ll MB6-820 ll MB6-821

Går ut fra at barnefar har en annen fremstilling enn din som går mot å bli nektet adgang og PAS gitt barnet i denne tid der hans kontakt er vanskeligjort sun certification

. Utover dette er jeg enig med deg at rettsbehandlingen i barnefordelingsaker er langt fra konfliktdempende og er til stor skade for barn uansett hvor fint de skriver så har jeg tilgode å braindumps oracle se at sakkyndige og dommere bidra til demping av konflikt og det kan ofte virke som de bevist bidrar til at det blir sirkus i salen og appluderer vidlføtige påstander av karakter dritt slenging til evig fiendskap mellom to foreldre til stor skade for de barn som det skulle vært skjermet for nettopp dette..microsoft certification dumps 

Understøttelse av mor som forlater hjemmet og krever skilsmisse er overgrep mot barn. Det offentlige har ingen rett til å støtte denne fremgangsmåten uten begrunnelse. Far mister i tillegg muligheten til å få omsorgsretten når saken kommer opp.

Henvendelsen til Familiedirektoratet

Jeg purret opp Familiedirektoratet på fredag og fikk da inntrykk av at min henvendelse ikke var registrert en gang. På oppfordring sendte jeg den en gang til, og jeg håper da at de snart vil svare.  Selv om retningslinjene for tilskudd ligger offentlig tilgjengelige på nettet, er det interessant å få høre direktoratets holdning til at krisesenteret har medvirket til brudd på straffelovens § 216 jfr. redegjørelsen fra advokat Øivind Østberg nedenfor.  

 

Saksbehandleren ga meg opplysning om at direktoratets retningslinjer ligger tilgjengelige på nettet  under kategorien organisering og finansiering evt direkte på Retningslinjer for statstilskudd til krisesentrene i 2007

 

Noen aktuelle krisesenterlinker

Videre har jeg søkt på nettet etter ulike omtaler av krisesenter og legger ut følgende linker for interesserte:

 

Årsrapport 2006 Krisesenteret i Moss

 

Moss kommune: Krisesenteret i Moss 12.11.07

 

SSB Laila Kleven og Sandra Lien: Rapportering fra krisesentrene 2006

 

Statsbudsjettet 2008 Kap. 840 Krisetiltak

 

Noen avledede tall

Krisesentrene mottok samlet statlig og kommunal støtte i 2007 på NOK 180 mill.  Moss krisesenter mottok NOK 4 mill.  Døgnprisen pr. overnatting på Moss krisesenter utgjør om lag NOK 1 300.  Kostnaden til opphold for mor og et barn på Moss Krisesenter i 13 mnd anslås faktisk til bortimot NOK 1 mill.

 

Noen tilskuddsprinsipper

Det er viktig å ivareta krisesenternes primære mål om å beskytte kvinner mot partnere som er faktisk voldelige. Situasjonen blir langt mer sammensatt når mor ønsker å ta med seg barn ut av hjemmet.  Jeg synes det da bør etableres et system der også farens syn på saken høres og vurderes.  Det er kanskje mest naturlig om Familievernkontoret får i oppgave å innhente svar på følgende to spørsmål til faren:

1. Har du vært voldelig mot din partner?
2. Aksepterer du at barnet taes med til krisesenteret?

Svarer han nei til at barnet taes ut av hjemmet, foreligger to muligheter:

1. Barnet blir hjemme, og det avgjøres om for eksempel Barnevernet skal føre tilsyn med hvordan far ivaretar omsorgen alene
2. Det utstedes en rettslig avgjørelse av namsmannen om at barnet kan taes ut av hjemmet mot fars vilje

Ordningen innebærer at Familievernkontorene må reorganiseres og kapasiteten utvides slik at de kan ivareta nevnte oppgaver. Også Barnevernet og Namsyndighetene blir påvirket.  Ved en mer detaljert gjennomgang vil jeg anta at også politiets familievoldskoordinatorer blir involvert.

 

I tillegg må krisesenteret etablere en oppfølgingsordning for lange opphold.  Etter mitt skjønn burde oppholdene neppe vare lengre enn gjennomsnittsoppholdet i 2006 dvs. 24 døgn.  Opphold utover dette burde begrunnes særskilt og rapporteres til styret.

 

Årsmøtet i Moss krisesenter består tydeligvis av de ansatte og de ansatte har styreflertall samt styreformann.  Dette er uholdbart.  Partene som finansierer virksomheten dvs. staten og de 4 tilskuddkommunene skal også utgjøre senterets årsmøte med stemmerett i forhold til økonomisk bidrag forrige år.  Styret må gripe inn og ta ansvar når senteret som i den konkrete saken bidrar til å utføre handlinger på kant med straffelovens bestemmelser.  Styret må i samarbeid med daglig leder utforme retningslinjer for hvordan langtidsopphold skal håndteres, og det må forventes en langt mer lemplig holdning overfor fedre som hevder at de ikke har vært voldelige og at barna skal være hjemme.  Hvis daglig leder ikke kan forholde seg til det, blir det styrets oppgave å eventuelt skifte daglig leder.  

 

Ressursentere for fedre

I oppslaget nevnes farens behov for noen å støtte seg til i en vanskelig periode.  Det er ikke bare denne faren som sliter med samlivs- og samværsproblemer.  Jeg tror det absolutt er et behov tilstede for å bygge opp et apparat i Oslofjordområdet bestående av ulike ressurssentere for fedre.  Familiestiftelsen ser det som en stor utfordring å bidra til dette.  Detaljert utforming måtte i så fall avklares i samråd med bevilgende myndigheter. 

Vi har bedt advokat Øivind Østberg om hans vurdering av lovligheten rundt morens og krisesenterets handlinger knyttet til

1. at mor tar barnet ut av hjemmet når far motsetter seg det
2. hindrer samvær mellom barnet og far i 13 måneder.

Nedenfor følger våre tre spørsmål og Østbergs vurdering. Vi har videre sendt forespørsel til Barne-, Ungdoms og Familiedirektoratet og bedt om en redegjørelse for prinsippene staten anvender ved bevilgning av tilskudd til krisesenteres drift.

Spørsmål om lovgivningen rundt morens og krisesenterets handlemåte

 

1. Har mor lov til å ta med barnet ut av hjemmet og til krisesenter når far motsetter seg det?

Spørsmålet om å ”ha lov til” eller ikke ”ha lov til noe” inneholder flere komponenter. I jussen skiller en mellom sivilrett og strafferett. Ta først det sivilrettslige, som igjen må splittes opp i flere underpunkter Her forstår jeg det slik at situasjonen er at partene i utgangspunktet er samboende med felles barn, men om de er gift, betyr neppe det noen forskjell hvis foreldreansvaret er felles. Ingen av foreldrene har plikt til å leve med den andre når de ikke lenge ønsker det. Hver av dem har rett til å flytte ut. Barneloven gir ikke noen av to samboende foreldre noe privilegium på å ta med seg barnet ved utflytting.

Barneloven sier ikke noe uttrykkelig om dette. Mor har derfor ikke mer rett til dette enn far, dersom ikke annet er avtalt eller rettslig fastsatt. Det er følgelig rimelig å tolke barneloven slik at dette må foreldrene komme til avtale om, slik de aller fleste også gjør. Brudd på dette ved ensidig å ta med seg barnet er dermed selvtekt i strid med barneloven.

Men hva er konsekvensen om dette brytes, slik det har skjedd her, og slik det ofte skjer i slike saker (om ikke nødvendigvis ved flytting til Krisesenter)? Vi holder oss fortsatt til det sivilrettslige området. Barneloven inneholder intet om sanksjonering av en slik selvtekt. Den ”forlatte” forelder har kun den mulighet å reise sak for retten med krav om samvær eller fast bosted, og rettspraksis tillegger det da erfaringsmessig nokså liten vekt at den ene har begått selvtekt. Men er selvtekten grov og klart ubegrunnet, vil det likevel lettere få betydning. Domstolenes praktisering av barnets beste er slik at selvtekt oftere belønnes enn ”straffes”, gjennom at den som har etablert en faktisk situasjon med barnet boende hos seg, kan påberope status quo-prinsippet som med stor tyngde brukes i vedkommendes favør. Dette er det mange som, høyst forståelig, reagerer på.

Får så selvtekten konsekvenser for retten til barnetrygd, barnebidrag, skatteklasse 2, overgangsstønad osv? Ikke så langt jeg kjenner til. De relevante lover og forskrifter knytter rettsvirkninger til den faktiske situasjonen, ikke til hvordan den er etablert. Den eneste lille modifikasjonen er vel at rett til utvidet barnetrygd etter samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år, krever at det legges fram meklingsattest. Men mekling krever jo ikke at det er oppnådd enighet, det krever ikke en gang at partene faktisk har møttes.

Konklusjonen hva gjelder det sivilrettslige, er dermed at handlingen juridisk sett ikke er tillatt, men fordi den ikke medfører noen negative konsekvenser for den som utfører den, blir det i praksis langt på vei oppfattet som legalt. Det må dessverre føyes til: I hvert fall når det utføres av mor.

Så er det spørsmål om straffelovgivningen.

Straffeloven § 216 sier dette:

Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. Under formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.Offentlig Paatale finder alene Sted efter Begjæring af nogen fornærmet.

Ordlyden – sammenholdt med min tolkning av barneloven – tilsier at den form for selvtekt det her gjelder er ulovlig og således omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid først og fremst blitt brukt mot en forelder som ifølge dom eller avtale ikke har daglig omsorg og som holder barnet unna den andre, f eks ved ikke å levere barnet tilbake etter samvær. Jeg vil imidlertid anbefale å anmelde slike forhold som beskrevet her. Lovens ordlyd og behovet for sanksjoner mot uønskede handlinger tilsier at dette bør bli straffesanksjonert, selv om jeg mener det er viktig å utvise skjønn ved praktiseringen. Åpenbart kan det tenkes høyst legitime tilfeller av slik selvtekt. Men det kan man ta høyde for ved lovens praktisering, og det betyr ikke at det her bør være et lovtomt rom, da dette lett kan misbrukes.

Jeg må tilføye at jeg har begrenset tro på at påtalemyndighet og domstoler faktisk vil anvende loven slik jeg her hevder er riktig.

 

2. Er det ytterligere noe til hinder for mors handlemåte rent juridisk når hun tar opphold på krisesenteret så lenge som 13 måneder og samtidig hindrer far og barn i samvær?

Det er klart at varigheten har betydning for de vurderinger som gjøres etter straffeloven § 216. Lengre varighet blir skjerpende. Sivilrettslig kan en anføre at barneloven § 43 om samværsretten klart blir krenket i et slikt tilfelle. Men likevel gjelder stort sett det samme som ovenfor. Med mindre det i mellomtiden oppnås en dom eller et rettsforlik som gir faren samværsrett, får det beskjedne eller ingen konsekvenser at krenkelsen varer i lang tid. Far kan jo klandres for å ha vær passiv her, ved ikke å ha reist sak før. Han burde selvsagt fått et tilbud om rettshjelp til dette.

 

3. Kan krisesenterets ledelse, styre og eiere stilles juridisk ansvarlige når barnet hindres i samvær med far så lenge som 13 måneder?

I den grad forholdet omfattes av straffeloven § 216, ser vi at denne bestemmelsen også omfatter medvirkning. Så svaret er ja, så fremt altså forholdet omfattes av denne straffebestemmelse. Jeg vil anbefale – i tilfelle - også å anmelde krisesenteret. Det er i tilfellet ledende personale samt styremedlemmer foruten foretaket som sådan som kan holdes ansvarlige

Jeg må presisere at dersom krisesenteret skal politianmeldes, må også mor anmeldes. Det gir ikke juridisk mening å hevde at krisesenteret er ansvarlig for å ha tatt i mot og støttet mor, mens hun ikke er ansvarlig for å ha søkt opphold der og aktivt unndratt barnet fra faren. Det betyr samtidig at krisesenteret ikke kan bli strafferettslig ansvarlig med mindre vilkår for ansvar foreligger hos moren.

Epostforespørsel til Barne-, Ungdoms og Familiedirektoratet

Moss Krisesenter hindret far i samvær med barna?
Fra:	Familiestiftelsen Oslofjorden
Sendt:	7. januar 2008 08:56:00
Til:	post@bufdir.no

Jeg har i helgen blitt oppmerksom på omtalen av Krisesenter behjelpelig med samværssabotasje i Moss avis. I reportasjen omtales at krisesenterets medarbeider støtter mor dersom hun ensidig ønsker å hindre far i samvær med barna. Jeg reagerer svært negativt på at en far ble hindret i samvær med sitt barn i hele 13 måneder mens mor hadde opphold på krisesenteret i Moss. Det står for meg som et særdeles grovt overgrep både overfor barnet og faren, og jeg stiller meg svært undrende til at det i det hele tatt kan være lovlig.

Jeg tillater meg å be om en snarlig redergjørelse fra Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet som etter hva jeg forstår bidrar med tilskudd til 80 % av krisesenterets driftsutgifter. Hvilke retningslinjer og hvilke krav stiller direktoratet til krisesentrenes driftsmåte for å motta tilskudd? Hvilken holdning har direktoratet til morens og krisesenterts handlemåte?

Jeg har under nicket Eivind lagt inn følgende synspunkt på omtalen av saken på Familistiftelsens webside:
Jeg synes det er veldig rart at kvinner skal ha rett til å ta med barna på krisesenter uten at far har noe han skulle ha sagt. Det burde stilles krav til krisesenteret om at far samtykker skriftlig i at barna kan taes ut av hjemmet. Hvis far er uenig, skal barna i utgangspunktet bli værende i sitt hjem mens mor kan reise. Hvis far er uenig burde han ha anledning til å politianmelde forholdet med krav om at barna bringes tilbake til sitt hjem. Politiets familisvoldskoordinator burde få spesialansvar for å håndtere slike saker.
Jeg savner ytterligere et mer aktivt Familievernkontor med utvidet mandat og kapasitet i forhold til i dag. Faren burde kunne kontakte Familievernkontoret som umiddelbart burde igangsette tiltak for at barna opprettholder regelmessig og likeverdig kontakt med far og mor. Når mor reiser på krisesenter, kan hun heller ikke forvente at hun får opprettholde samme kontakt med barna som far. Videre har jeg omtalt saken under reportasjen i Moss avis nettutgave.

Denne saken har betydelig prinsippiell interesse og vil trolig ha konsekvenser for alle krisesentere. Jeg finner det ønskelig med en offentlig omtale av saken og er åpen for en dialog om hvordan vi kan gå frem.


Med idealistisk hilsen

Eivind Bade
Familiestiftelsen
leder disktriktskontor Oslofjorden
tlf. 93098040

Det er uholdbart at det brukes offentlige midler til drift av et krisesenter som bidrar til at far ikke får kontakt med sitt barn. Jeg synes det er veldig rart at kvinner skal ha rett til å ta med barna på krisesenter uten at far har noe han skulle ha sagt. Det burde stilles krav til krisesenteret om at far samtykker skriftlig i at barna kan taes ut av hjemmet. Hvis far er uenig, skal barna i utgangspunktet bli værende i sitt hjem mens mor kan reise. Hvis far er uenig burde han ha anledning til å politianmelde forholdet med krav om at barna bringes tilbake til sitt hjem. Politiets familisvoldskoordinator burde få spesialansvar for å håndtere slike saker. Jeg savner ytterligere et mer aktivt Familievernkontor med utvidet mandat og kapasitet i forhold til i dag. Faren burde kunne kontakte Familievernkontoret som umiddelbart burde igangsette tiltak for at barna opprettholder regelmessig og likeverdig kontakt med far og mor. Når mor reiser på krisesenter, kan hun heller ikke forvente at hun får opprettholde samme kontakt med barna som far. Jeg tror vi menn også har behov for støtte i samlivskrise. Dagens støtteapparat er alt for ensidig fokusert på kvinners rettigheter. Hva med å utvikle ressurssentere for fedre i Oslofjordområdet? Jeg er litt usikker på hvilke behov menn har i en krisesiuasjon. Noen har muligens behov for et sted å sove, men jeg tror at mannens problem ofte er av en annen art. Menn har kanskje mer behov for veiledning om rettigheter, fremgangsmåter i et terreng der de aldri før har beveget seg, forhandlingsteknikk, personlig støtte fra en annen mann som har vært gjennim det samme osv. Kunne du tenke deg å jobbe med det? Kontakt meg gjerne på Oslofjorden@Familiestiftelsen.No.

Å medvirke til å hindre kontakt mellom far og barn i 13 måneder, er vel straffbart? Ikke det? Men i vårt naboland, Sverige stiller det vel seg annerledes?